Felles for disse dagene er for meg tilhørighet, fellesskap og ikke minst utenforskap. Slik jeg ser det, er utenforskap et av de aller viktigste politiske temaene framover. Hvordan kan du og jeg sikre at flest mulig føler tilhørighet i samfunnet vårt?
Generelt er vi vant til at de fleste har tillit til nasjonale myndigheter, Folkehelseinstituttet, lokalpolitikere osv. Det har vært vår styrke, og det ble svært synlig under den første tids håndtering av koronapandemien. Skal vi opprettholde dette, må vi jobbe hardt for minst mulig forskjeller, slik at nettopp tillit til hverandre består.
Kommunene er i gang med å konkretisere den nye oppvekstreformen - barnevernreformen. Et viktig spørsmål blir hvordan vi på en bedre måte kan ivareta sårbare barn og unge og bygge et solid lag rundt den enkelte, for å forhindre skjevutvikling og utenforskap.
Min mening er at det er mest rettferdig å behandle alle ulikt. Dette fordi utgangspunktet vårt er så forskjellig og vi trenger grenser, støtte og tilrettelegging på svært ulike måter.
Arbeidsliv. Både i kommunen og i regionen vår er det en rekke ledige stillinger. To årsaker kan være at flere velger å bo bynært og at kompetansen til ledig arbeidskraft ikke samsvarer med hva som er næringslivets behov. Men aller viktigst - hvordan kan vi få utnyttet potensialet til de som står utenfor arbeidslivet og ikke er en del av et arbeidsfellesskap og har noe å stå opp til i hverdagen? Det vil ikke gå ihop at stadig færre skal drive samfunnet vårt, samtidig som flere av oss blir eldre og ikke er i arbeidsfør alder. Dette står ikke i motsetning til erkjennelsen av at det er noen, som av ulike årsaker, ikke har mulighet til å delta i ordinært arbeidsliv. Da er det mitt håp at de får mulighet til å delta i eksempelvis frivilligheten - får brukt sine evner og ressurser og har et fellesskap hvor de føler tilknytning og blir sett, anerkjent og bekreftet.
For som Aiman Shaqura sa: "Det handler ikke om hvilke ressurser vi har, men hvordan vi bruker dem." Her ligger mulighetene for hver enkelt - og for fellesskapet.
Det får meg til å tenke på de mange festdagene vi har. Ikke alle har noen å feire disse med. Det gjør noe med meg når jeg vet at ikke alle har noen å spise 17.mai-frokosten med, eller gå sammen med i folketoget. Det er heller ikke like lett for alle å komme inn døra på et av forsamlingshusene våre alene.
Hvordan vi behandler og ser på rusavhengige er et tema som diskuteres i nasjonale medier om dagen. Sjøl er jeg ikke i tvil; den stigmatiseringen og det fokuset på straff som vi har drevet, har ikke ført noe godt med seg. Vi har satt folk i bås, og både unge og voksne har mistet tilliten til sine medmennesker og samfunnet som helhet. Når vi ikke lenger snakker om oss, men vi og dem, øker sjansene for dramatiske og triste hendelser. La oss finne bedre og mer egna verktøy enn mistillit og straff, både når det gjelder å forebygge og følge opp de som har rusutfordringer. Rus regulerer følelser og gir pause i hverdagen. Vi må sammen finne ut av hvordan vi kan løse dette på en bedre og annerledes måte.
Apropos folketog. Lørdag 2. juli skal vi i regionen ha felles markering på Tynset - Fjellfri.
"Ingen er fri før alle er fri!"
Det er 50 år siden vi avskaffet straffelovens paragraf 213 som kriminaliserte seksuell omgang mellom menn. Mange er blitt dømt for sin kjærlighet og enda flere er møtt med fordømmelse. Det skulle aldri ha skjedd, sa vår statsminister 20. april i år.
Jeg håper at det vi gjør i forkant av markeringa på Tynset og under selve arrangementet, vil vise at det også i vår region er plass til alle. Det kan ikke være sånn at skeive både lurer på og bekymrer seg for om det er rom for dem i kommunene, i regionen og i landet vårt.
Avslutningsvis vil jeg gjengi en av innlederne/inspiratorene på Agenda Innlandet, Øystein "Pølsa" Pettersen. Nå er det på tide å gjøre - det har vært nok prating, nok planer og nok prosesser.
Da er det godt å tenke på at hver og en av oss - du og jeg - kan gjøre en forskjell❤️